Ragnar Hertzberg Næss:
Prosjektet «Arbeidsmiljø og arbeidstakerbeskyttelse» 1973-74 ved Arbeidsforskningsinstituttet (foreløpig versjon, fordi Jan Irgens Karlsen og Ståle Seierstad også var deltakere og skulle gi sine kommentarer og versjoner).
Innhold
1. preludium 2
2. Samfunnsmessig og politisk bakgrunn for prosjektet. 3
- Prosjektet slik det var tenkt. 3
3.1. Den politiske utviklingen og dens implikasjoner for hvordan vi snakker om arbeidsmiljø.
5 - Kommentarer til regjeringens forord til forslaget om en ny lov 6
5. Det reelle arbeidet for oss fem, hvordan vi fordelte oppgavene mellom oss, spenningene inne i
gruppe. 7 - Beskrivelse av og kommentarer til den resulterende prosjektrapporten. 9
6.1. Beskrivelse 9
6.2. Noen eksempler på selskaper, konstruert for å gi et generelt bilde. 10
6.3. Forutsetninger og forskningsspørsmål. 11
6.4. Den formelle organiseringen av arbeidsmiljøaktiviteten. 12
6.5. Radikale forslag og grensene for deres radikalitet. 13
6.6. Hva med bedriftslegen? 14
6.7. Er det mulig å måle de interaktive resultatene av svært forskjellige problemstillinger? 14 - Oppfølging av Prosjekt 15
7.1. WRIs spesielle bidrag: punkt 12 15
7.2 Mitt eget bidrag til implementering og oppfølging av loven 16 - Oppsummering. 17
1.preludium
I denne artikkelen gir jeg et bredt bilde av WRI-prosjektet fra 1973-75 om arbeidstakersvern mot fysiske, psykiske og sosiale belastninger på arbeidsplassen. Muntlig kalt ’Verneprosjektet« 1. .
2. Prosjektets samfunnsmessige og politiske bakgrunn.
Mot slutten av 1960-årene tok deler av den skandinaviske sosialdemokratiske bevegelsen en sving mot venstre. Dette ble delvis utløst av en gjenopplivning av de generelle sosialistiske ideene som hadde vært dominerende siden den vestlige arbeiderbevegelsens opprinnelse, men i tillegg til disse generelle tendensene spilte også en ny vektlegging av arbeidsmiljøet en rolle.Streiken i den svenske gruven i Kiruna (LKAB) fra 9. desember 1969 til 4. februar 1970 vakte stor oppmerksomhet og viste en rekke trekk som preget den kommende radikaliseringen av venstrepartiene som fant sted på 70-tallet i Norge. De foregående ti årene med rasjonalisering hadde ført til en produktivitetsøkning på rundt 260% i LKAB Kiruna sammenlignet med situasjonen ti år tidligere, men lønningene hadde bare økt med 68% i samme periode. Arbeidssituasjonen var også preget av støy, gasser, psykisk stress og økt fysisk belastning 2. Det menneskelige aspektet ved arbeidsbelastningen ble karakterisert av en mye sitert arbeider som ganske enkelt sa: «Vi er ikke maskiner!». Mennesker trenger tilfredsstillelse, variasjon, respekt og håp om en bedre fremtid – alle disse faktorene ble vektlagt i de norske prosjektene for industridemokrati 3. Streiken var «ulovlig» i den forstand at den ikke var godkjent av de øverste leddene i de svenske fagforeningene. Det var den første av de »usanktionerte og ville» streikene som preget 70-tallet i Skandinavia. Kiruna-streiken skapte en sympatibevegelse i fagforeningene over hele Skandinavia, og det norske Arbeiderpartiet, som da satt i regjering, innså at spørsmålet om arbeidsmiljø måtte tas opp som et sentralt anliggende.
3. Prosjektet slik det er tenkt.
WRI ble i 1973 bedt om å undersøke situasjonen i norsk arbeidsliv med hensyn til arbeidsmiljø, og Arbeidstilsynet valgte ut bedrifter de foreslo kunne danne det empiriske grunnlaget. Vi ble også bedt om å gi råd om hvordan arbeidet kunne organiseres for å bedre forholdene.
På instituttet var jeg en av fem forskere som påtok seg oppgaven med å realisere prosjektet. De andre var Jan Irgens Karlsen, Øyvind Ryste, Ståle Seierstad og Bjørg Aase Sørensen. Prosjektet ble initiert med planlegging tidlig i 1973 og avsluttet med publisering av boken «Arbeidsmiljø og vernearbeid» våren 1975. 4 .
Prosjektets omfang og dets forslag ble betydelig utvidet sammenlignet med den eksisterende lovgivningen, Arbeidsvernsloven, opprinnelig vedtatt i 1892. Den hadde blitt bevart i sin opprinnelige form med få endringer og hadde blitt kritisert for å være utilstrekkelig og utdatert i de følgende årene frem til krisen på 70-tallet. Men den gjennomgikk noen forbedringer i første halvdel av 1900-tallet.
Etter at selve prosjektet ble avsluttet med publisering av rapporten i 1975, deltok WRI i utforming av en ny lov om de sosiale og psykologiske aspektene ved arbeidsmiljøet. Dette kulminerte i «paragraf 12» som omhandler psykososialt arbeidsmiljø. Innholdet var i stor grad basert på ideer fra WRI-prosjektene på 60-tallet. De psykososiale arbeidsmiljøproblemene ble imidlertid ikke tatt opp i noen vesentlig grad i vårt prosjekt. Loven ble fulgt opp med kurs for de nyetablerte «verneombudene» 5, tillitsvalgte valgt av arbeidstakerne for å registrere teknologi, arbeidspraksis og prosedyrer som direkte eller indirekte kunne utgjøre en fare for arbeidsmiljøet og forårsake sykdom eller ulykker. Jeg deltok i dette og holdt rundt 20-30 «helgekurs» om «paragraf 12» i ulike deler av Norge i årene 1978-1982, altså kurs med «verneombud» fra 10-15 bedrifter. Jeg inkluderer noen ord om dette her. Kursene besto i presentasjon av «paragraf 12», diskusjon av dens anvendelse i praksis, og forslag til hvordan man skulle håndtere problemstillingene i de ulike bedriftene, rundt 10-15 i hvert «helgeseminar». Presentasjonen ble etterfulgt av diskusjon i gruppen.
Tidlig på 1980-tallet rant dette arbeidet ut i sanden, ettersom det politiske klimaet, også i Arbeiderpartiet, dreide mot høyre, og drivkraften fra fagforeningene ble svekket.
3.1. Den politiske utviklingen og dens implikasjoner for hvordan vi snakker om arbeidsmiljø.
Den «brede venstresiden» i Norge, det vil si Kommunistpartiet og det nyere partiet Sosialistisk Folkeparti (SF), mente at arbeiderbevegelsen med sine sosialdemokratiske regjeringer i etterkrigstidens Norge hadde sviktet i å tilby et trygt og sunt arbeidsmiljø. I prosjektet møtte vi noen av fagforeningsfolkene som hadde angrepet gjeldende arbeidsmiljøpraksis med harde ord. Ved Akers Mek. skipsverft intervjuet vi hovedverneombudet Christensen, som senere i 1974 holdt et innlegg i Studentsamfunnet i Oslo med tittelen «Det langsomme mordet’, om miljøfarer i det norske arbeidslivet. Dette var også tiden da en leder i Jern og Metall Oslo fagforening offentlig sa at ’Vi trenger en revolusjon«.
I de store kjemiske og metalliske fabrikkene på Vestlandet møtte vi verneombud som sa ting som «De sier kjemikaliene ikke er farlige, men vi ser at veggene forfaller i produksjonshallen. Så hva med oss?».
Hovedinntrykket fra de 45 firmaene var imidlertid at det fantes personell, både blant arbeidere og ledelse, som i prinsippet tok tak i arbeidsmiljøproblemer, men som i praksis tok tak i svært få av de åpenbare temaene som lovgivning og forskning foreslo. Det var selvsagt også unntak. Jeg husker Bjørg Aase Sørensen lagde
bemerkningen etter et besøk på et lite trykkeri på landsbygda med en plettfri arbeidsmiljøpolitikk: «Sjefen hadde polert hele arbeidsplassen så den skinte som en juvel! Og så polerte han arbe.
Den kritiske bevisstheten på samfunnsnivå om de menneskelige kostnadene ved effektiv og lukrativ produksjon gjorde seg dermed gjeldende i prosjektet vårt, og påvirket selve prosjektet både med hensyn til forskningsspørsmål og personlige reaksjoner og relasjoner. Vi ville være uenige på mange punkter, men klarte å jobbe sammen ganske harmonisk.
4. Kommentarer til regjeringens forord til forslaget om en ny lov
I proposisjonen nr. 3 for 1975–76 «Om lov om arbeidervern og arbeidsmiljø, m.v.» (Ot.prp. nr. 3, 1975–76) heter det klart at spørsmålet har en politisk natur:
En rekke organer har uttrykt kritikk mot målet om ‘fullstendig sikkerhet’ som lovens formål. Innvendingene gjelder stort sett at målet er urealistisk, og at det ikke kan være riktig å sette mål som aldri kan oppnås. Imidlertid er det store flertallet av høringsinstanser enige om at ‘fullstendig sikkerhet’ bør være det ideelle målet som etterstrebes i vernearbeid og miljøarbeid. Noen av dem argumenterer imidlertid for at dette ikke bør lovfestes. Norsk Arbeidsgiverforening uttaler at de er enige i et slikt prinsipielt utgangspunkt, forutsatt at det klargjøres at det gjelder et ideelt mål som dessverre aldri kan nås fullt ut så lenge det overhodet skal finne sted menneskelig virksomhet.
På en måte viser denne passasjen en av de mest generelle problematikkene vi støtte på i prosjektarbeidet vårt. Bør man strekke seg etter det som er ideelt og kanskje umulig å oppnå i praksis, eller bør man akseptere den ufullkommenheten som finnes i den virkelige verden? Men i det sosialdemokratiske og borgerlige sinn er verdens iboende ufullkommenhet et viktig aksiom.
I 1977 stemte alle høyrepartiene på Stortinget mot loven i sin helhet, og argumenterte for at denne loven foreslo fullstendig urealistiske mål, og at arbeidsgiverne ikke kunne støtte den fordi den kunne resultere i juridiske krav som de aldri kunne innfri, og som dessuten var fullstendig uforutsigbare. For arbeiderbevegelsen derimot, er dette spørsmålet om livskvalitet i jobben de faktisk har, inkludert å unngå sykdom eller til og med død, en jobb som de i mange tilfeller må ha for å kunne forsørge seg selv og sin familie på en måte som er i tråd med menneskelige krav.
Arbeiderne har et insentiv til å be om – ja, til og med kreve og kjempe for – realiseringen av de umulige målene – mens arbeidsgiverne tenker på sine egne behov, firmaets overlevelse, og – av ulike andre grunner – tilgang
verdenssynet deres med en resignasjon over at visse mål kanskje ikke kan nås i praksis.
5. Det faktiske arbeidet til oss fem, hvordan vi fordelte oppgavene mellom oss, spenningene innad i gruppen.
De fem satte seg ned våren 1973 for å planlegge arbeidet. Jeg.
I mine notater i dagbøkene mine på den tiden nevner jeg diskusjonene våre om metodiske avklaringer på skillet mellom «representative og analytiske utvalg».
Jeg selv, som ikke er.
Jeg samlet inn en rekke av de mindre og større forslagene fra arbeiderne for å forbedre forholdene, enten det var installasjon av ventilasjon i produksjonslokaler, sikring av en maskin mot mulige farer for arbeiderne, sikring av at
stiger og gangveier bør være fri for glatt is om vinteren, sette opp plakater som minner andre om mulige farer, få bedre muligheter til å for.
Veldig snart delte vi oss i to uenige grupper, hovedsakelig angående hvilket språk vi skulle bruke i skrift om problemer vi registrerte i firmaene. Bjørg Aase og jeg, etter henne, lagde skisser av – eller kunngjorde – tekster for den kommende rapporten – der vi brukte sterke nedsettende beskrivelser som «klart utilfredsstillende», «skandaløst», «dårlig», til og med «fryktelig», mens Ståle, Øyvind og Jan foretrakk mykere ord som «ikke tilfredsstillende», «noe problematisk», «mindre bra», «ikke nødvendigvis adekvat» og lignende. Så vidt jeg husker, fortsatte disse tilbakevendende uenighetene gjennom hele
forskningsperiode.
Ståle Seierstad 7, en av de tre gjenlevende forskerne som var aktive i 1973-prosjektet, husker 8 en hendelse under arbeidet vårt. Vi fem diskuterte i et rom i et av de 45 firmaene som inngikk i utvalget vårt da direktøren for firmaet plutselig kom inn og spurte «hvem er prosjektlederen?». Men ved WRI på dette tidspunktet hadde vi tydeligvis aldri prosjektledere, mens i andre prosjekter i Norge i 2026 tror jeg det føles naturlig – til og med påtvungent – å ha en prosjektleder.
Betraktninger som dette innebærer også at Ståle og Jan bør komme med egne kommentarer og presentere kommentarene sine i denne rapporten, tydelig merket som sådan.
6. Beskrivelse av og kommentarer til den resulterende prosjektrapporten.
6.1. Beskrivelse
Rapporten har 168 sider og 23 kapitler. De statistiske tabellene dekker 37 firmaer, mens det totale antallet firmaer som ble besøkt var 45.
I introduksjonen forklares det at vår direktør Bjørn Gustavsen utarbeidet en formulering av et formål for «Arbeidsmiljøforskning» ved WRI, som delvis fokuserte på «analyse av organisasjons- og beslutningsstruktur og hvordan det påvirker effektiviteten av denne aktiviteten, både med hensyn til den generelle ledelsen av firmaet og for forholdene i den daglige virksomheten for å forbedre arbeidsmiljøet».
Forordet starter med ordene «Den undersøkelsen vi presenterer her har vel først og fremst sin bakgrunn i den økende opptatthet av arbeidsmiljøspørsmål vi har kunnet observere de siste åra»
Så vidt jeg husker skrev Jan Irgens Karlsen og Ståle Seierstad nesten hele rapporten. Jeg tror jeg skrev noen linjer, men er ikke sikker. Bjørg Aase, som med meg representerte «opposisjonen» – mer om dette senere – skrev muligens også deler av rapporten, men det er jeg ikke sikker på. Jeg husker de lange øktene som de to satt sammen for å ferdigstille teksten, og av og til rapporterte til Øyvind, Bjørg Aase, meg, og de andre.
Det forklares at WRI vur.
De to andre instituttene ved daværende AFI takkes for bistand med å gjennomføre prosjektet. Jeg husker Tor Nordseth, direktør for institutt for yrkeshygiene, kom til oss tidlig i 1973 og hold.
Det informeres om at utvalget av virksomheter ikke er representativt i statistisk forstand, og at Arbeidstilsynet hadde valgt ut – foreslått – virksomheter vi skulle undersøke for å sikre en blanding av større og mindre foretak, gamle og nye, ulike bransjer og «gode og mindre gode» virksomheter.
6.2 Noen eksempler fra foretak, konstruert for å gi et generelt bilde.
Hovedteksten starter med syv sider som inneholder fem konstruerte «eksempler på firmaer» som gir et bilde av typiske former for arbeidsmiljøproblemer innenfor rammen av generelle kjennetegn ved firmaene. På en måte omfatter og fremkaller disse syv sidene alle våre emosjonelle reaksjoner under prosjektet. I «firma A» møter vi umiddelbart en av de akutte motsetningene i proletarlivet: «det eneste firmaet i området». Miljøet er dårlig og lønnen er elendig, men hvis du flytter til byen, flytter du bort fra hjemmet ditt, dine slektninger, dine barndomsminner.... Men i neste avsnitt legger vi merke til
får vite at alle i firma A bedømmer stedet høyt: det er variasjon i arbeidet, folk er vennlige mot hverandre, sjefen er god.
Det viser motsetningene i arbeidslivet. Det gode, «det mindre gode» og «det forferdelige» er kombinert på én arbeidsplass.
Beskrivelsen av «firma B» er mye lengre og inneholder nesten bare lovprising av en effektiv organisasjon når det gjelder arbeidet med å ivareta og forbedre arbeidsmiljøet. Den starter med kommentaren: «Det er et verft kjent for sitt gode håndverk» som «leverer til rett tid» og «tar fatt på nye produksjonstyper». Teksten kommenterer deretter den generelle utviklingen av
teknikker i moderne skipbygging, noe som antyder en fragmentering av det tradisjonelle solide håndverket blant de ansatte, og som fører til betydelige problemer.
Det bemerkes at «Den gode økonomiske situasjonen i firmaet har ført til en mer omfattende praksis i arbeidet med sikkerhet og andre deler av innsatsen for å bedre arbeidsmiljøet». Det sies at fagforeningen er så aktiv i arbeidet for bedre arbeid
miljø og ulykkesforebygging at det er «nesten for mye», at fagforeningen nesten er like aktiv som ledelsen som selvfølgelig til syvende og sist har det formelle ansvaret.
Teksten nærmer seg det politiserte språket til kapitaleierne om «hvor langt vi har kommet i Norge med å skape et mye bedre samfunn for alle».
Imidlertid avslutter rapporten denne beskrivelsen med en advarsel om at «likevel kan du ikke alltid være trygg som arbeider. Det er fremdeles nye oppgaver som skal utføres, problemer som skal overvinnes.
I kontrast beskrives firma C med en slags «helvete på jord»-beskrivelse. Det «chaplinske» monotone arbeidet med sine «tunge og meningsløse operasjoner», de «gamle og støvete» lokalene, akkordlønnssystemet som betyr at alle må anstrenge seg maksimalt for å sikre en anstendig lønn.
Arbeidet med å bedre miljøet besto hovedsakelig av plakater på veggene for å «huske sikkerhet» og «ta vare på arbeidskameratene». Og det var ingen aktivitet for å protestere mot forholdene, bortsett fra «én mann» som som «verneombud» tok opp de ulike problemstillingene, men blir hindret av ledere og styring. Det formelt påkrevde «verne»-personalet var der, men ingen effekter av arbeidet deres var påviselige i firmaet.
Det er en høy grad av sykefravær, mange av arbeiderne bor langt unna og reiser bare hjem i helgene, gjennomtrekken i arbeidsstokken er høy, arbeidsmiljøet er farlig.
De resterende to konstruerte tilfellene illustrerer ytterligere variasjoner i arbeidsmiljøet og innsatsen for å forbedre det.
6.3. Forutsetninger og forskningsspørsmål.
Undersøkelser av arbeidsmiljø har et helseperspektiv, og helse er knyttet til en rekke faktorer. Det ble bemerket at helsen tydeligvis hadde vært sviktende i den norske befolkningen i noen år, og det ble observert at antallet personer som permanent forlot arbeidslivet av helsemessige årsaker vokser, at det var en reduksjon i levealder for menn, og visse problemer for eldre ansatte.
Samtidig ble disse faktaene vurdert på en helhetlig måte. Summen av årsaker som påvirker helsen blir undersøkt. For eksempel, hvis en bedrift følger en policy om å fastslå at nivået av potensielt farlige stoffer én etter én er
tilfredsstillende dette er utilstrekkelig med mindre man undersøker den kombinerte effekten av alle substanser. Bortsett fra dette må måten arbeidet er organisert på antas å ha en effekt på velvære og helse. Videre er det viktig å undersøke organiseringen av det interne arbeidet med sikte på å oppdage, analysere og bedre gitt mulig farlige trekk i firmaet.
Det ble bemerket at det var umulig for oss å “måle” alle disse årsakene og deres effekter. Vi måtte ty til utsagnene fra de involverte, hovedsakelig de som hadde en forpliktelse til å ta seg av arbeidsmiljøet, men også det lokale fagforeningslaget.
Videre ble det analysert hvordan de generelle karakteristikkene til et gitt firma påvirket kvaliteten på arbeidet med hensyn til forbedring av arbeidet.
Kapittelet avsluttes med en formaning om at utvalget vårt ikke er statistisk representativt, men at mulighetene for å si 1) hvorfor aktiviteten i arbeidsmiljøet ga bedre resultater i noen firmaer enn i andre, og 2) hva som var de vanligere problemene man måtte møte for å bedre forholdene, var ganske gode og kunne brukes av norske firmaer.
6.4. Den formelle organisasjonen av arbeidsmiljøarbeidet.
Ideen om at lederen og arbeiderne er forpliktet til å samarbeide i arbeidet med å forbedre arbeidsforholdene ble lov i 1956. Dette samarbeidet ble ansett som nødvendig for å kunne utføre arbeidet. Et tegn på arbeidets prioritet og betydning var da Arbeidstilsynet ble en statlig forpliktelse, ikke en kommunal som tidligere.
Apparatet som kreves ved lov: valg av verneombud, både de lokale i en gitt seksjon og hovedverneombud, og videre et verneutvalg med representanter fra både arbeidstaker- og ledelsessiden.
Når man ser på grunnforutsetningene for lovgivningen og de organisatoriske aspektene ved arbeidet for et bedre arbeidsmiljø, slår det meg at det er innebygde motsetninger i dette, og at vi som forfattere ikke brukte vår rolle som “forskere” til å diskutere disse motsetningene. Kanskje ikke primært for å tvile på lovgivningens mulighet til å påvirke levekårene i en privat virksomhet, hvor nesten alle tiltak for å forbedre arbeidernes helse- og sikkerhetssituasjon innebærer ekstra kostnader for virksomheten, men heller for å diskutere effekten av denne betingelsen mer generelt.
Hvordan er det mulig å lovfeste at partnere med ulike og på mange måter motstridende interesser skal samarbeide til beste for en av partene?
Under de seks sidene i dette underkapittelet er Arbeidstilsynet ikke nevnt. Dette er overraskende, siden det er et av virkemidlene den offisielle maskinen har for å håndheve loven. Arbeidstilsynets ansvarsområde er ganske vidt i dag.
I ettertid er det fristende å tenke at kapitlet om den formelle organisasjonen av juridiske krav på arbeidsplassene kunne ha gått litt dypere inn i mer gener.
Teksten kunne også ha beskrevet Arbeidstilsynet mer detaljert og diskutert det sammen med andre statlige kontrollmekanismer.
Dette berører igjen Arbeidstilsynets rolle. Men det sies svært lite om Arbeidstilsynets rolle og hvordan den kan styrkes
6.5. Radikale forslag og grenser for deres radikalitet.
Det bemerkes at forslag er av to slag: problemtyper som loven må adressere og på den annen side rimelige krav til kvalitet på arbeidsforholdene
-Loven må forholde seg til summen av ulemper (plager), ikke standarder for hver enkelt av dem.
Ved gjenlesing av rapporten i dag, ble jeg overrasket over hvor radikale forslagene fra vår forskningsgruppe var, i praksis tror jeg, de fra Ståle og Jan. Men her, som “forskning”, kunne man kanskje ha tilføyd noen bemerkninger om motsetningen mellom et produksjonsapparat som opererer i et marked der aktørene må minimere kostnader, inkludert kostnader til tiltak som reduserer problemene for arbeidernes helse og velvære, for å maksimere profitt.
Men boken ender på den siste siden med diskusjon av spørsmål om nøyaktige målinger av problemene. Tilsynelatende skrevet av Ståle, er den siste siden dedikert til diskusjon av den statistiske påliteligheten av våre resultater angående arbeidsmengde, i mindre grad diskusjon av mulige nye faktorer bak enda mer effektivt arbeid til bedre forhold. Etter mitt syn reflekterer dette instituttets løsninger på utfordringene med forskning med sin anerkjente og ytterste “rene” kunnskapsorienterte etos, på den ene siden, og behovet for å anerkjenne kompromissdrevne forutsetninger som driver den sosialdemokratiske samfunnsstyringen på den andre siden.
6.6. Hva med bedriftslegen?
En noe overraskende utelatelse i bokens tekst er at “bedriftslegen.
6.7. Er det mulig å måle de interaktive resultatene av svært forskjellige problemstillinger?
Det sies mer eller mindre at det viktigste poenget angående miljøproblemer er den samlede arbeidsmengden av både fysiske, psykologiske, sosiale og “individuell verdighet, mangel på håp og personlige problemer”. Et ubesvart spørsmål var i hvilken grad en slik kombinasjon av problemer i det hele tatt er målbar, og hvis den ikke er målbar, hva vil konsekvensene bli.
vedrørende tiltak som skal iverksettes?
Men gitt denne forutsetningen er en naturlig konklusjon at den oppnådde konsensusen som er oppnådd av kollektivet i et gitt segment av en arbeidsplass, vil være det viktige innspillet med hensyn til tiltak for å bedre arbeidsmiljøet.
- Oppfølging av prosjektet
7.1. WRI sitt spesifikke bidrag: avsnitt 12
De innledende delene av denne lovteksten ble etter det jeg kjenner til, i sin helhet skrevet av WRI, og utgjør Instituttets viktigste direkte bidrag til lovteksten:
Avsnitt 12
Arbeidstilpasning.
1.Generelle krav.
Teknologi, organisering av arbeidet, arbeidstidssystemer og lønnssystemer skal utformes slik at arbeidstakerne ikke utsettes for ugunstig fysisk og psykisk belastning, eller slik at deres evne til å utvise aktsomhet og ta sikkerhetsmessige hensyn blir svekket.
2. Arbeidets utforming
Ved planlegging og utforming av arbeidet må man ta hensyn til den enkelte arbeidstakers muligheter for medbestemmelse og faglig ansvar. Monotont, ensformig arbeid bør unngås, likeså arbeid som styres av maskin eller samlebånd på en slik måte at arbeidstakerne hindres i å variere sitt eget tempo. Arbeidet bør for øvrig utformes slik at det gir muligheter for variasjon og samspill med andre, for helhet i det enkelte
oppgaver, og for ansatte å holde seg informert om produksjonskrav og resultater.
3. Spesielt om styresystemer og planleggingssystemer
Arbeiderne eller de tillitsvalgte for fagforeningen må informeres om systemene som brukes ved planlegging og drift av arbeidet, inkludert planlagte endringer i disse systemene. De må trenes i systemene og må delta i utformingen av systemene.
4. Særlig om arbeid med sikkerhetsrisiko.
Vi har i innledningen til loven nevnt den ganske brede beskrivelsen av WRI sitt kommende oppdrag. Det virker dermed naturlig at det ble lagt på instituttet å utdanne verneombudene i de sosio-psykologiske delene av loven. Den første og mest relevante delen av § 12 i loven stipulerer
følgende:
4.a. Akkordlønn må ikke benyttes i arbeid der dette kan ha vesentlig betydning for sikkerheten.
De andre delene av avsnitt 12 omhandler mer detaljer. Resultatene av tidlige WRI-prosjekter om arbeidernes selvbestemmelse, læring på jobben og personlig utvikling er nedfelt i disse lovformuleringene.
Alle punktene i paragraf nr. 12 er beholdt i dagens lov, men selve paragrafen er opphevet.
7.2 Mitt eget bidrag til implementering og oppfølging av loven
Dette var rundt 20-30 helgekonferanser og arbeidsplassmøter for fagforeningsfolk og verneombud i årene 1977-82.
WRI var en av instansene som ble brukt i opplæringen av verneombud og tillitsvalgte angående § 12 om psykososialt arbeidsmiljø. Flere av oss deltok i dette. Andre instanser deltok også. Dette viste seg å være en ganske omfattende del av arbeidet mitt ved instituttet de første årene etter at den nye loven trådte i kraft.
Tilbakeblikk på dette var den minst krevende og et av de mest givende arbeidene i mine 20 år ved WRI. Kursene ble holdt på hoteller eller studiesentre, og deltakerne bestod av ca. 20-30 representanter fra 10-15 ulike firmaer, stort sett to, noen ganger tre, men sjelden én representant fra hvert firma.
Øktene ble stort sett gjennomført over to dager med forelesning og diskusjoner fra formiddagen den første dagen, etterfulgt av middag og sosiale aktiviteter på kvelden. Den neste morgenen ble brukt til å oppsummere diskusjonene og
gjenta de viktigste punktene som hadde kommet frem dagen før. Sesjonene startet med at en representant fra hvert fremmøtte firma fortalte om situasjonen i sitt firma, og hvilke krav de hadde foreslått, i hvilken grad de hadde lykkes, og diskusjon av mulige nye krav.
Etter disse introduksjonene skisserte jeg kravene i paragraf 12 og foreslo måter å organisere arbeidet på dette området.
I disse samlingene var flertallet av deltakerne både arbeidsmiljørepresentanter og tillitsvalgte som også var arbeidstakernes arbeidsmiljørepresentanter. Samtalene utviklet seg svært ofte til generelle diskusjoner om fagforeningenes strategier i de ulike virksomhetene, og konsentrerte seg om saker som gruppene fant mest utfordrende eller interessant.
8. Oppsummering.
Prosjektet var utvilsomt et av de viktigste prosjektene som ble gjennomført av WRI, målt i betydning på nasjonalt nivå. Mye mer kunne vært sagt om det, men jeg håper her å ha gitt en informativ oversikt over
prosjekt og noe av dets oppfølging.